lørdag 12. november 2011

2010 Haute Route Purist-planen som snødde ned

Ruten: Chamonix - Refuge d’Argentière - Cabane du Trient - Champex. Taxi. La Fouly. Taxi. Grand Saint-Bernardklosteret. Taxi/buss/tog. Zermatt - Breithorn - Monte Rosa-Hütte - Britanniahütte - Saas-Fee (med mye mikkmakk pga været...)

Slideshow/Bilder fra turen finner du HER
GPS-sporet fra turen finner du HER

Turgjengen 2010: Bjørn Lytskjold, Kjetil Alfarnes, Tore Hagen, Rune Rønvik, Øyvind Tufto, Gunnar Sander

Fredag 30. april 2010
Reisedag 
Tore, Kjetil og Bjørn flyr (SAS) Oslo – København – Genève: 07:10 - 11:15.

Genève Aeroport… Dette har vi opplevd før her. Kjetil sin sekk dukker ikke opp på bagasjebåndet. Så vi må en runde innom Swissport, hvor gutten får utlevert toalettmappe og løfter om at sekk og ski dukker opp i løpet av kvelden i Chamonix. Så gjelder det å finne toget, som går fra kjelleren på flyplassen. Kjøper mat på Migros og vin i vinbutikken i kjøpealléen. Ute er det full sommer, tyve grader og grønt. På grunn av bagasjetullet blir ruten videre litt hakkete. Men hyggen av en togreise tar ingen fra oss. Klokken 13:24 siger toget ut fra Genève Airport. Togturne Genève – Martigny – Chamonix koster CHF 71,- per hode. Vi pakker ut medbrakt mat, vin og øl, mens Genevesjøen – Lac Léman/Genfersee – siger forbi der ute. Kl 15:10 er vi fremme i Martigny. Jeg passer bagasjen mens Tore og Kjetil snuser litt på byen. Så videre kl 16:01 med smalsporet tannhjulsbane mot Chamonix. Første etappe går til Le Chatelard-Frontiere, et bittelite sted ved grensen til Sveits. Her er det stopp og ca 1 times venting før nytt tog fortsetter på den franske siden. Vi tar en kaffe og en is på en liten bar rett ved stasjonen, sammen med to smørblide japanere. Den store overraskelsen i Le Chatelard-Frontière er butikken som er stapp full av alle, alle, alle slags modellbiler og maskiner. Skikkelig guttebutikk. Kl 17:45 drar vi videre mot Chamonix. Kjetil forærer SAS-toalettsett og litt mat til de to japanerne. Kl 18:33 siger vi inn på stasjonen i Chamonix.

Øyvind, Gunnar og Rune kommer med British Airlines via London. De sparer tid ved å ta maxitaxi http://www.mountaindropoffs.com/ fra fly-plassen i Genève til Chamonix. Kjapt og greit.

Rundt klokken 19:30 er hele gjengen på 6 samlet på Chamoniard Volant. Kl 20:20 rusler vi inn til by’n og spiser. Finner et greit 'rett opp og ned sted' ved stasjonen, Petit Casino. Jammen sitter ikke våre japanske venner der og spiser. Vi lager langbord og gjør kvelden vennlig og lang. Hjemover litt før midnatt.
Chamoniard Volant: http://www.chamoniard.com/

Lørdag 1. mai 2010
Lognan taubanestasjon - Refuge d’Argentière
I dag vil og skal vi til fjells, så det er frokost kl 07:30 på småshabby, men akk så greie Chamoniard Volant, ca € 22 for seng og frokost. Ute er det smågrått og lett regn. Vi drar til byen og handler litt mat og snacks til turen. Kjetil får seg til og med en tur til frisøren. Klokken 1200 har vi bestilt taxi (Taxi Monard, tlf 0608268476) fra Chamoniard Volant til taubanenstasjonen 'Les Grands Montets" i Argentière. € 50 kostet det. Så kjøper vi taubanebilletter opp til Lognan (€ 11). Sulten river i kroppen, så det blir lunsj på Les Marmottes rett ved taubanehuset. Kl 13:20 bærer det til værs, opp til Lognan. Fra Lognan (1970 m) er det på med ski, feller og sekker. Kl 14:14 er skituren vår i gang. Langt fra noe supervær, det er lett yr og vindstille. Helt greie forhold. Som sist (2005) bommer vi litt på å finne hvor turløypen forlater slalåmløypen, men kommer oss greit i sporet igjen. Oppover breen tjukner det til, så vi ser null og niks og lite til den mektige fjellverdenen rundt breeen. Knytter oss inn i tau oppover, her er det umulig å se sprekkersystemene i skoddehavet. Trygt og greit fremme kl 17:30 på Refuge d’Argentière (2771m), den eneste franske hytten på ruten vår. Hytten tilhører den franske alpeklubben. Best kjent
 som Club Alpin Français, eller CAF. Nå heter den rett og slett Fédération Française des clubs alpins et de montagne. Enkelt skal det være. Adressen er http://www.ffcam.fr 
Hytten er helt nyoppusset, tipp topp i alle kroker. Og vertskapet, Fred og Béatrice Laurenzio og nepaleseren Lal Birbahadur, er en super trio. Middag serveres kl 18:30, suppe, hovedrett og creme caramelle. Etterpå blir vi servert husets spesialitet, genepi. Takket være Kjetil sin ’cherie’ kommentar?? Jeg får adressen til Lal, lover å sende bilder. Til sengs som de siste, rundt kl 22:20.
Refuge d’Argentière: Tlf +33 4 50 53 16 92. Sjekk denne koblingen, eller skriv og bestill plass på denne plassen: infos@clubalpin-chamonix.com
Kart som viser hvor hytten ligger finner du HER.

Søndag 2. mai 2010
Refuge d’Argentière - Cabane du Trient
Opp kl 05:00, som ekte alpeskiturister skal. Sikkert ikke dumt, vi har en lang og krevende tur foran oss, den første skikkelige fjelletappen. I tillegg er været ikke det beste, det drysser lett med snø. Og: Til vår store overraskelse skal ingen andre grupper videre mot Cabane du Trient. I dag må vi tråkke spor i dypsnøen og finne veien selv. Frokost 05:30, så på med store støvler og så ut på ski. Avsted kl 06:45, ut i en hvit snøverden. Ikke bare like lett å finne idealsporet opp mot Glacier du Chardonnet. Sikten er dårlig, men vi finner stedet vi gikk opp i 2005, nedenfor knausen med staken på. Skiene får juling her, det er en forædersk nysnø oppå store steiner. Men, vi finner et slags spor og kommer oss opp og inn på breen. Så er det bare å legge inn krabbegearet.

Det er en lang og seig bakke denne Glacier du Chardonnet. Starter på ca 2600m og går opp til passet på 3320m. Første dag over 3000m svir alltid litt ekstra. Det gjelder å ha fokus på det storslåtte terrenget vi går i. Til høyre og vestre er gigantiske fjell hyllet inn i skydotter og snøbyger. Grei snø, så med seks staute karer tråkker vi et nytt, fint spor opp, opp, opp mot Col du Chardonnet. Det går ikke for, men det går. Ingen andre ute i dag. Men vi er her, i dette store vanvittige breen. Klokken 09:45 er vi i Col du Chardonnet (3321m). Her går grensen mellom Framkrike og Sveits. Her har vi vært før, vet at nå går det bare en vei. Ned! Veldig bratt ned. Heldigvis ligger det et fast tau for å hjelpe oss trygt ned. Kjetil rappellere ned med skiene på. Vi andre prøver oss med skiene på sekken, fordi ”løypen” er krunglete og smal. Vel nede konkluderer vi med at Kjetil sitt valg er det beste. Guffent og bratt å ta seg ned siste tauløse biten. Bregleppe er det også. Før vi fortsetter er det på tide med lunsj. Rigger oss stolt til i snøbakken under Col du Chardonnet. Alene med Alpene – og matlystne ’alpekråker’. Neste utfordring heter Fenêtre de Saleina. Turen bort dit er helt uproblematisk. Men det å komme seg gjennom ’vinduet’ blir en plundrete sak. Snøen er bløt og dyp, bakken opp er mer enn bratt. Vi prøver oss med alle varianter, med og uten ski, med og uten stegjern. Når vi omsider står i skaret er vi passe småkokt og slitne. Og klokken er 13:00. Nå snør det lett, lyset er helt flatt. Vi tar det rolig nedover breen, Plateau du Trient. Sett i morgenlyset neste dag burde vi nok fulgt et mer sørlig spor. Eller knyttet oss inn i tauet. Men det gikk greit. Siste bakken opp til hytten, Cabane du Trient, er det på med fellene igjen. Hüttesteilhang. Vel fremme ved den sveitsiske hytten Cabane du Trient (3170m) kl 14:00. Vi har vært underveis i ca 7 timer. Det utrolige er at hytten er tom for gjester. Vi har alpene nesten helt for oss selv. Vi pakker ut røykelaks, knekkebrød og akevitt. Kjøper øl og har det mer enn konge.
Trienthytten er en vanvittig flott plass. Siden sist (2000) har den fått et kliss nytt påbygg, likevel beholder den den gode stemningen. Hyttevertskapet får vi aldri den store kontakten med, de pusler med egne saker... Tobakk og ’urter’ på glass. Middag kl 19:30. Noen glass vin, så til sengs ca 23:00. Grått vær der ute, lett snødryss.
Cabane du Trient
http://www.cas-diablerets.ch/trient.htm
epost: cabanedutrient@bluewin.ch 

Mandag 3. mai 2010
Cabane du Trient - Champex. Taxi til La Fouly.
Vi står opp kl 06:45, til en vanvittig flott morgen. Alt snø- og gråvær fra i går er borte vekk. Uten er det ikke en sky på himmelen. Det digre landskapet der ute mellom alpetoppene er uten et spor. Her har ingen gått de siste timene. Bare oss. Og til og med med våre ferske skispor er passelig konturløse og utvisket.
Vinterfjellet har sans for det jomfruelige. Cabane du Trient er en sjelden perle. Egentlig ingen vits å dra videre, utsikten, pano-ramaet fra hytten er mat nok for ukevis med drømmerier og nytelse. Men vi har jo en plan om langskitur… Klokken 07:00 er det frokost. Diskuterer litt om vi skal ta en ekstra sving opp mot passet i retning Grande Lui, men blir enige om å sette kursen rett mot dalen. I nord trykker tjukke skybanker på, og første biten av ruten videre mot Val d’Arpette er ned og rundt noen kneiker som Tore og jeg husker som hakket over noe krevende. Sist vi var her var i 2000. Det er 10 år siden. Kanskje er det blitt brattere siden den gang. Den gangen var det bratt så det holdt. Så klokken 08:30 er det farvel og avsted fra Cabane du Trient, suses i vei nedover hüttesteilhang på et superdupert pudderføre. Fomler litt med orienteringen og GPS-sporet som lyser på skjermen. Må opp en liten kneik. Så blir det bratt. Veldig bratt. Skydekket har seget inn fra nord, lyset blir flatt. Veldig flatt. Bare terrenget er bratt. Med hjerte i halsen (min hals) kiler vis oss ned de stupbratte bakkene.
Guffen puddersnø raser ut hele tiden, heldigvis har vi grei kontroll siden vi hele tiden er på toppen av snø-områdene som løsner. Og etter de bratte snøbakkene ned er det knallbratt opp Col des Ecandies. Stegjern og øks og full kon-sentrasjon, så får vi til det også. Hva gjør jeg her oppe egentlig? Husket ikke at det var så bratt.
Vel på plass i Col des Ecandies lar vi pulsen synke, sammen med litt smågodt og vann. Herfra og videre er det bare stas og hygge. Nå skal vi ned det store dalføret ned mot Champex, Val d’Arpette. I Haute Route litteraturen beskrevet som ’among the best ascents along Haute Route. Val d’Arpette er mer som en drøm.
En litt bløt drøm denne gangen, men supergreit å ta seg ned til våren, krokus og sivilisasjonen. Lunsjen gumler vi i oss på en stor stein nede i ”flatlandet” – før vi siger nedover på ski til ca 1700m. På ’Arpett-stølen’ finpakker vi sekkene, med ski og støvler på toppen. Så trasker vi ned til Champex-byen. Som viser ser å være helt død. Nesten helt død. Mandagtredjemaitotusenogti er nok en seriøs høytid her i dalen. Alt er stengt, ingen er ute. Bare oss seks hauteroutere.
Så finner vi redningen: Serverings-stedet Restaurant Au Club Alpin har åpen dør, i tillegg en stor hage/terrasse ned mot Lac de Champex, den lille innsjøen ved byen. Klokken er 13:30, vi er tørste og sultne. Menyen er veldig begrenset, men de har to ting som sultne fjellfolk synes om: Pommes frites og pils. Ut fra det solide og trauste kaféhuset kommer dessuten verdens mest entusiastiske lille asiatiske serveringsdame, Yu-Ying Shen. Vi er bare en times tid på Restaurant Au Club Alpin, men du verden for en fantastisk time.
Det er like før vi stjeler med oss Yu-Ying videre på reisen vår.
Så kommer taxien vi har bestilt, Taxi Carron (tlf 027 776 28). Vår solide sjåfør laster pikkpakket om bord, så vinker vi farvel til Champex og kjører i sikksakk ned dalsiden. Så setter taxien kursen sørover opp dalføret Val Ferret. Ikke mye trafikk her, dette er en blindvei, og vinterturistsesongen er absolutt over for i år. Målet for bilturen er Auberge des Glaciers i La Fouly, anbefalt av Bruno, alpevenn fra 2005 og Atlasturen i 2009. Svinger opp foran herberget klokken 15:30, og betaler 115 CHF for turen. Ingen andre gjester enn oss her heller, dette er siste dagen de har åpent før de stenger og drar på egen ferie. Mauricette og Maurice Amiot driver stedet, dvs mest Mauricette. En pratsom og lattermild dame. Vi rusler en tur i søvnige La Fouly. Her er alt stengt, over dalen henger tåken stille. Middag klokken 19:00. Nydelig restaurantmat, inkludert løvetannsalat. Dette kan de. Etterpå bestiller vi oss litt mer og drikke. Sitter oppe og preiker og drømmer oss videre. Ute regner det, sludder der. Grått og temmelig trist. Prøver å ringe Bruno for å få noen tips om morgendagens rute, men uten hell. Men får tak i alpevenn Scot, hjemme i Bend, Oregon... Klokken 23:00 er det køying, og håp om at morgendagen blir gnistrende flott.
Auberge des Glaciers, La Fouly http://www.aubergedesglaciers.ch/
epost info@aubergedesglaciers.ch

Tirsdag 4. mai 2010
La Fouly: Turforsøk opp Val Ferret. Taxi. Bourg Saint-Bernard - Grand Saint-Bernard-klosteret.
Vi er tapre karer og står opp klokken 07:00. Ute er det grått og småvått. Men vi skal og vil på tur. Det må jo lette litt etter hvert. Ned til deilig frokost kl 07:30. Sender nok en vennlig tanke til Bruno som anbefalte dette stedet. Ved nærmere ettertanke, er det i det hele tatt noe annet sted som er oppe i denne knøttlille landsbyen? Vi spør Mauricette litt om hva hun tror om ruten vi har planlagt i dag, over fjellet til Grand Saint Bernard. Hun har stor tro på prosjektet, og sier hun vil kjøre oss til enden av veien. Så sparer vi en liten time langs asfalten. Hun må bare finne litt bensin først. Kjekt med en jerrykanne på lur når du bor langt oppe i en alpedal.
Vi hjelper med å få bensin på tanken, så bærer det av sted i to vendinger kl 08:45, i en farlig fart. Glad ikke skal være taxisjåfør for oss sa altfor lange bite. Nedenfor Les Ars Dessous, som ikke må forveksles med Les Ars Dessus (!) er det kyss og klem og bon journee før Mauricette suser hjem igjen for å pakke til sydenferien sin. Vi lemper sekker og ski på skuldrene og følger veien sørover opp dalføret. Klokken er 09:00. Det regner, tåken henger langt nedover fjellsidene. 3-4 km opp i dalen er grensefjellene til Italia. Vi ser ingenting, bare tåke og snøvær der fremme. Nedenfor Les Ars Dessus kan vi ta på oss skiene. Jeg har løypen vi skal gå lagt inn på GPSen, veldig godt å ha når sikten er så dårlig som i dag. Og dette er virkelig ukjent terreng for oss alle. Vi stiger jevnt og pent. Regnet gir seg for så vidt: Det går over til sludd, så til snø. I tillegg kommer det noen hissige vindkast fra Italia. Jeg går først med GPSen, og kjenner bedre og bedre at dette liker jeg ikke helt. Livet er nok bedre bak i sporet, der her stemningen med avslappet og positiv. Så bytter vi på rekkefølgen. Jeg får gå bakerst. Motet stiger akutt. Dette virker jo veldig overkommelig. Men fra sportråkkeren der fremst som sliter med totalt blindeføre er meldingen en annen. På ca 2220 m stopper vi, diskuterer hva vi skal gjøre. Snu eller fortsette. Rune bruker oljeplattformsjef-logikken han lærte seg den gang da, om at dersom flere kritiske hendelser/ situasjoner oppsto samtidig var det stopp. Vi har 1: Elendig sikt, 2: Rasfare, 3: Sterk vind; 4: Er ganske pissblaute, 5: Kjenner ikke ruten fra før, inkludert bratt nedkjøring til Grand Saint Bernard, 6: Vet ikke hva fjellene høyt der oppe i tåkeheimen kan finne på å slippe ned av snøskavler/skred. Klokken er 10:30.
Vi snur! Det er nesten ikke til å tro, men på kartet står det at nettopp dette stedet heter Retours!  Vi returnerer. Så er det forsiktig nedover i det flate lyset og på det tunge føret. Greit å følge egne spor. Vi fortsetter forbi stedet der Mauricette slapp oss av, går ned til den øde og stengte landsbyen Ferret. Der ringer jeg etter vår kjære Taxi Carron igjen, så spiser vi lunsj i kapellveggen. Rett før taxien kommer oppdager vi jammen at eneste åpne dør i landsbyen skjuler en kafe! Dermed blir det en kopp kaffe og litt sjokolade, så av sted med taxi kl 13:45.
Så får jeg plutselig telefoner, fra hyttene vi har bestilt plass på videre på ruten; Valsorey, Chanrion og Vignettes. Det ber oss høflig og bestemt om å annullere våre reservasjoner. På fransk. Det er rett og slett dårlige forhold oppe i fjellet. Vind, masse nysnø og stor rasfare. Kjedelig melding å få, men jeg er likevel veldig glad for at de ringer oss. Flott service og oppfølging. Uansett, vi vil stadig til Grand Saint Bernard-klosteret og overnatte der. Vi har bestilt rom, vet det er et fantastisk sted og at ruten opp dit er helt trygg. Tore, Øyvind og jeg var det i 2005. Nå er taxi ned nord og ned Val Ferret igjen, kort stopp ved minibanken i Orsières, så sør og opp Val d’Entremont mot St. Bernardstunnelen. Klosteret ligger langs gamleveien som går over Grand St. Bernard-passet, den nye veien går i tunnel. Taxien slipper oss av ved skisenteret Super St. Bernard (1950m). Turen koster € 80 og klokken er 14:45.
Vi legger av sted ut i villmarken igjen. Været er stadig vekk det sammen, regn, sludd, snø. Passerer en gjeng som holder på å frese opp veien til våren. De har et godt stykke jobb foran seg for det smaker av sommer. Skituren opp til Grand Saint Bernard er sikker og grei, vi bruker ca 1,5 time opp. Er fremme kl 17:00. Det digre kloster-komplekset er pakket inn i tett, tett snøvær. Veldig godt å komme i hus. Alle munkene er på seminar, men et par fra bygden passer på stedet og tar i mot gjester. I dag er det bare oss, ingen andre. Dette begynner nesten å bli en vane nå. Vi får te og omsorg av det hyggelige paret (som jeg dessverre ikke fikk navnene til) i spiserommet. Så opp til rommet vårt hvor vi unner oss litt røykelaks, spekepølse fra Chamonix og akevitt. Deilig med en dusj før middag (kl 19:00), og så får vi full omvisning i kirke, kapell, samlingen av relikvier, museet…
Et utrolig anlegg munkene har her oppe i snøkavet, 2469 meter over havet. Et hellig sted for St. Bernardordenen. En hellig høyde for en nordmann. Slapper av litt i dagligrommet før vi kryper til køys kl 23:00.
Grand Saint Bernard-klosteret http://www.gsbernard.net/index.php?page=Bienvenue-a-l-Hospice-du-Grand-Saint-Bernard
epost hospice@gsbernard.net , tlf +41 27 787 12 36

Onsdag 5. mai 2010
Grand Saint-Bernardklosteret - Bourg Saint-Bernard. Taxi & tog til Zermatt
Litt slapp morgen i dag, opp kl 07:30. Om det er pga dårlig værmelding eller gode senger husker jeg ikke. Ned til frokost kl 08:00. Fransken går litt tregere nå over morgenkaffen enn i går kveld, men vi har stadig god kontakt med bestyrerparet.
Ute snør det om mulig enda tettere enn i går ettermiddag. Det laver ned. Tyder ikke godt for turen videre. Tore og Gunner går skituren over det lille vannet bort til Italia før vi drar videre, vi andre venter i klosteret. Alle er klare kl 09:30, ut i snøverden. Stor rasfare, fra taket!!!
Taxi kommer til Super St Bernard kl 10:45, og kjører oss nord og ned dalen helt til Martigny i Rhônedalen. Klokken er blitt 11:30, vi er sultne som bjørner. Taxisjåføren anbefaler oss Brasserie Grand St Bernard rett ved stasjonen. Etter å ha spist er det tog kl 14:10 til Visp, så videre opp til Zermatt. Turen koster CHF 56 per hode. Jeg har ringt og bestilt rom.
Ca kl 15:30 sjekker vi inn hos super-hyggelige Stephanie Heck på Bahnhof, så tar vi oss en stripe på byen.
Det pissregner, det bøtter ned. Tilbake til hotellet igjen, vi trenger både opptørking og siesta. Da vi kommer oss på beina igjen har Stephanie sjekket værmeldingen for oss, skrevet ut meteogrammet for de nærmeste dagene. Vi får fullstendig hakeslepp, det er ikke til å tro: De melder strålende vær i morgen.
Jeg ringer Monte Rosahütte og hører om de har ledige plasser til oss. Etter litt surr fordi alt er nytt og moderne der oppe på fjellhytten, inkludert reservering bare på internett, får jeg vite at vi er velkomne. Hyttesjefen, Horst Brantschen, er tydelig på at normalveien opp er stengt pga rasfaren. Jeg forteller at vi planlegger å gå via Unterer Theodulgletscher. – Sehr gute plan, sier han. Kein problem! Med god værmelding og plassreservasjon på Monte Rosahütte er det en glad gjeng som rusler bort til middag på China Garden http://www.chinagarden-zermatt.ch/ kl 21:00. Nyyyydelig mat. Herlig aften. Stemningen er tipp topp. Sol i sinnet, sol i vente. Til sengs ca kl 23:30.
Hotell Bahnhof: http://www.hotelbahnhof.com/

Torsdag 6. mai 2010
Taubane Zermatt-Klein Matterhorn. 
Klein Matterhorn-Breithorn (4163)-Monte Rosa-Hütte.
Det er sant, det stemmer alt sammen! Skyfri himmel og skarp stille morgenluft. Jeg står ute på verandaen på Hotell Bahnhof og nyter det i dype drag. Klokken er 07:00, vi er våkne og klare for en skikkelig turdag. Spiser innkjøpt frokostmat nede på det flotte kjøkkenet i kjelleren, og lager oss noen digre matpakker. Så pakker vi sekkene og sjekker ut hos Stephanie og Hotell Bahnhof. Rusler rett over gaten og finner en av de små, elektriske Zermatt-taxiene. Av sted kl 08:30 opp til taubanesentralen sør i byen, klare til dagens første bane som skal gå kl 09:00. Billett til topps takk, Klein Matterhorn. – Bitte, bitte. 58 CHF per person, bitte. Tross litt koas i køen er det få som skal med banen oppover. Halvveis til topps, oppe på Trockener Steg, blir vi nektet å gå om bord i taubanen som går helt til topps. Skianlegget er stengt en time til fordi løypemaskinene må preparere bakkene ferdige først. Vi forteller så rolig og tydelig som vi bare kan at vi skal ikke kjøre i bakkene. Vi skal på fjelltur, til Breithorn. Taubanemannen er sint og sur og avvisende. Heldigvis dukker det opp en yngre kollega som får roet ham ned - og oss ombord i banen. I stor og halvtom gondol siger vi inn på Klein Matterhorn-taustasjonen (3825 m).
Spente og glade sprader vi ut i det intense snø- og soleventyret, klokken er 09:45. Kommer i snakk en en gjeng som har ligger værfast i taubane-stasjonen i natt mens snøen og vinden gjorde verden vanskelig. Sjefen for gjengen heter Mike Horn og har gått med Ousland til Nordpolen. En diger brande med jernnever. Føret er som en drøm. Ikke et eneste spor her oppe i dag. Og vindstille. Sørover, opp fra Italia, kommer små tåkeskyer dansende. Ikke truende i dag. Fordi det er mye nysnø velger vi å gå via rygger fra øst, så unngår vi de største hvite flankene som ligger i lien rett sør for toppen. Ikke veldig langt opp til toppen, men vi kjenner høyden her oppe. Tar også på kreftene at i må brøyte eget spor. Selve ”østeggen” opp til Breithorn er luftig så det holder, stupet på nordsiden suger i magen. Dette er ikke noe Breithorn, dette er Smalhorn!
På toppen av Breithorn kl 4164 m kl 12:00.Utrolig rundskue her oppefra, Monte Rosa, Matterhorn, Zermattdalen, Italia… Gruppebilder hører med på en topp som denne, så er det ned langs snøryggen igjen, ned til skiene. For en snø! Vi danser nedover på et utrolig føre. Nesten ingen andre er ute på skitur i dag, møter bare et små-muggent lag på vei mot toppen. Klager på at vi har laget et for bratt spor. Ja, ja…
Vi er tilbake ved stasjonen ved Klein Matterhorn ca kl 13:15. Tåke siger opp fra Italia nå, ser veldig lite på vei nedover skiløypene forbi Rifugio Teodulo der vi overnattet i 2008. Så letter tåken, vi dreier NØ ned mot Unterer Theodulgletscher. Går ganske smått nedover pga mye fuktig nysnø. Ingen spor her heller, men vi kommer oss trygt og rolig ned og ut av breen. Nede på digre Gornergletscher/Grenz-gletscher kl 14:30. Lang, varm lunsj kun iført underbukse. Videre ca 15:15.
Føret er veldig tung nå. Snøen er både dyp og kram. Det går seint oppover mot Monte Rosahütte. Godt at vi er seks stykker så vi kan brøyte på skift. Øyner et lite håp om spor siste delen opp mot hytten, det kommer 5-6 spor ned breen fra Schwarztor. Men nei, sporene forsvinner bokstavelig talt i tomme luften lengre fremme. Heli-ski-turist-skispor... Vi får tråkke sporet helt frem selv. Sikkert best sånn. Som vanlig er det litt plunder gjennom siste sprekkeområdet på breen. Vi finner frem tauet for å komme oss trygt inn på land nedenfor hytten. Så er det ”bare” hütte-steilhang som gjenstår. Kneiken var tungt nok før, opp til gamlehytten. Den nye hytten ligger enda 100m høyere oppe i lien. Varme, tomme, sultne og tørste er vi fremme ved
nye, vanvittige, supermoderne Monte Rosahütte kl 18:30. Den kliss nye, digre hytten er bare vår. Alle andre ha avbestilt. Helt utrolig, dette er en av de mest besøkte hyttene i alpene. Vi breier oss ut på terrassen - og bestiller øl!
Hyttesjefen har tydeligvis ikke en god dag. Er små-muggen og klager på at vi er før sein til middag, starter opp snøfreseren akkurat når vi setter oss ned for å nyte utsynet og stillheten. Serverings-jentene er positive og flotte, ikke noe problem å få utsatt middagen til 19:30. Og etter hvert som kvelden siger på tør også hyttesjef Horst opp.
Vi får en uforglemmelig kveld i denne helt spesielle, moderne fjellhytten. Takk for vin og prat Horst! Til sengs ca 23:00, med smil om munnen.
Monte Rosahütte: http://www.section-monte-rosa.ch/de/unsere-hutten/monte-rosa-huette

Fredag 7. mai 2010
Monte Rosahütte - Britanniahütte.
Opp klokken 06:00. I dag vil vi til Britanniahütte, en lang og krevende tur. Er på plass ved frokostbordet kl 06:30 og er klare med ski og sekk på klokken 07:45. Det er ingen spor vi kan følge i dag heller, dyp nysnø dekker verden her oppe. Vil vi til Britanniahütte må vi brøyte spor selv, og det vil vi jo! Første kneiken er opp forbi den digre steinen lengre oppe i lien, til ”Egget”, så NØ over breen og bort til det bratte fjellpartiet der skiene må av og vi må klatre. Ca 1 time brukte vi bort dit.
Litt ekstra plundrete å komme opp fordi det var mye nysnø. Oppe på kammen ovenfor tauene kl 09:30. Været er litt ustabilt og smågrått, men greit i lange baner til å ta fatt på de lange, seige kneikene oppover Gornergletscher mot Stockhornpass. Ekstra tungt i dag fordi det ikke er noen spor. Klokken 11:15 er vi i passet. Litt flatt lys, men flott føre nedover Findelgletscher der vi tar en god lunsjpause. Litt mer snødryss siger på, sikten er dårlig. Men: Vi kjenner ruten relativt godt.
Sakte, sakte tar vi fatt på den lange kneiken Adlergletscher. På grunn av all nysnøen er vi ekstra påpasselige med å holde oss tett innunder fjellveggen når vi nærmere oss skardet. Vi kommer oss opp uten at utrasninger av noe slag. Klokken 16:00 er alle vel oppe i Adlerpass. Vi tar en liten matbit, så er det av med fellene og nedover Allalingletscher. Ny tett, tåke kommer sigende nede på breen. Vi knytter oss inn i tauet for å navigere tryggest mulig gjennom sprekkeområdet.
Kl 18:00 dukker Britanniahütte ut av tåken. Vi har vært på tur i ca 10 timer. Har brøytet egne spor hele veien. Utrolig godt å komme i hus. Hyttevertskapet er trivelige Marianne Wyrsch og Miriam (…). Det smaker ekstra godt med en øl - eine Humpe - i dag. For ikke å snakke om middag og vin kl 19:00. Til sengs klokken 22:00.
Britanniahütte www.britannia.ch
telefon til: +41 27 957 22 88

Lørdag 8. mai 2010
Britanniahütte-Strahlhorn (4190)-Britanniahütte
Vindstille og knallblå himmel over Britanniahütte (3030). Vakrere alpedag finnes ikke. Vi står opp kl 07:00, i dag er det dagstur som står på planen, men lett sekk. Kjapp kattevask på fint, men kaldt bad, så frokost klokken 07:30. Bestiller noen drustelige matpakker av Marianne og Miriam, og legger av sted klokken 09:00.
Målet for dagen er Strahlhorn (4190m), den nydelige profilen øst for Adlerpass. Og i dag er det spor å følge! Å hvilken luksus. Første sporene vi har hatt siden vi gikk opp til Refuge d’Argentière den aller første dagen. Nydelige forhold hele veien. Vi finner en rolig og god rytme oppover den lange, seige breen. Selv om sekkene er lette er det en real tur, og vi kjenner at kroppen er litt småsliten etter de to tøffe skidagene vi har hatt. Første mål er Adlerpass. Her tar vi skiene på sekken og går ryggen østover og oppover. Gufne partier med is, vi skulle allikevel tatt med stegjernene… Vel forbi det bratteste partiet er det på med ski og feller igjen. Bortsett fra siste ryggen opp og ut til selve toppen er det en veldig grei tur, selv om vi stadig kjenner at vi er over 4000 meter. Fordi vi ikke har med stegjernene blir det litt armer og bein før alle er vel oppe ved aluminiumskorset på toppen. Strahlhorn, 4190 meter over havet. Nydelig utsikt mot Monte Rosa, og mot toppene rundt Saas-Fee. Klokken er 14:00. 5 timer trenger vi til turen opp. Så er det å danse seg nedover, tilbake via Adlerpass og så hjem til Britanniahütte. Tre av oss; Rune, Gunnar og Bjørn, bruker randonnée-utstyr, (= slalåmturbinding, eller AT (alpine touring) som de kaller det i USA), tre bruker telemark-utstyr; Kjetil, Tore og Øyvind. Sukk og akk! Den som hadde vært enda flinkere til å beherske kjøring utenfor løyper. Off piste. Pissed off? Uansett: Dette er storflott terreng og en nydelig nedkjøring. Været er stadig like gnistrende, vi er midt i fjellparadiset. Har en lengre rast nede på Allalingletscher, så er det ”hjem” til Marianne og Miriam. Tilbake på Britanniahütte kl 16:00. Utenfor slapper folk av i solen, nyter det utolige drømmerværet.
Vi bestiller et brette med ”Humpe” av Marianne. Så, kl 17:30, er det på tide å servere folket aperitiffen vi har båret på i dagevis: Røykelaks, knekkebrød og akevitt! Det blir stor suksess. Snart er vi som en stor familie, alle gjester og M + M. Stor stemning når middagen serveres kl 19:00. Triveligste hytte-kvelden på hele turen. Sånn er det med den saken! Der Norwegische Humpe Team er en viktig bidrags-yter til nettopp det, rett og slett en tipptopp gjeng. Eller som de sier her: Superduper! Trøtte og glade til sengs rundt midnatt.

Søndag 9. mai 2010
Britanniahütte - Saas-Fee og hjemreise
Nydelig solskinnsdag over Britanniahütte. Allikevel er faktum både sant og trist: I dag skal vi si farvel til den store, flotte, sveitsiske fjellheimen. I dag skal vi hjem til Norge. Vi står opp kl 07:30. Tore, Øyvind og jeg sniker oss ut til en ”klassisk” fotoseanse klokken 08:00. Det gode vertskapet fortjener noen fotografiske minner som vi ønsker å sende dem til jul… Så er det frokost ca kl 08:30, betaling og pakking for avreise. Vemodig å forlate det varme og flotte vertskapet, dette fine stedet, disse utrolige fjellene. Gruppebilder, klem og kyss. Og en klem til.
Så siger vi ut av ”tunet”. Klokken er 09:45. Ruten fra Britanniahütte ned til Saas-Fee følger slalåmløypene hele veien noe som er veldig kjekt såpass seint på året, nå slipper vi gjennomslagsføre og ekstra plunder etter hvert som vi kommer ned i lavlandet. Alle skiheisene er stengt. Sesongen er over. Vi har hele anlegget for oss selv. Nedover og nedover. Der nede ser vi landsbyen. Snart dukker lerkeskogen opp rundt oss. Snøen blir mer og mer grovkornet og skitten. Så, klokken 11:01 er det over. Skituren er over. Vi er nede på vissent vårgress i Saas-Fee… Alltid rart når en lang, vellykket tur er over. Vi finner oss et greit sted ved stedets kunstgressbane, så er det av med skiutstyr og vinterklær. På med ”byklær” nå, så tar spiser vil litt (Marianne og Miriam har utstyrt oss med både vann og kaker) før vi rusler mot busstasjonen lengst nord i byen. En stopp og en øl hadde gjort godt, nå igjen. Men Saas-Fee er gått i vårdvale. Nesten alt er stengt og veldig stille. Så vi bestemmer oss for å nå bussen to til Visp som går kl 12:45 (og koster CHF 16). Nydelig kjøretur ned den vanvittig bratte og trange dalen, mens postbussen sitt alpefløytehorn gjaller…
I Visp skal vi ta toget videre til Genève, men her har vi tid til lunsj. Vi velger oss ”Neat Bistro” som har uteservering og ligger kjekt til rett ved stasjonen. Anbefales ikke, kjedelig mat… Så er det togavgang kl 13:37 til Genève Aeroport. Ca tre timer tar togreisen nedover Rhônedalen og langs Genfersjøen. På flyplassen sjekker vi inn bagasjen, så tar vi toget den korte veien inn til Genève sentrum. Rusler over til den trivelige gamlebyen for å spise middag. Finner samme stedet som vi var på i 2008,
Restaurant de l’Hotel de Ville. Fantastiske kelnere, nydelig mat og en drømmeavslutning på turen vår. Vi får betjeningen til å bestille maxitaxi til oss ut til flyblassen hvor vi er litt før 20:00.
Norwegian-flyet vårt går klokken 20:50. Vi lander på Gardermoen kl 23:30, så er det flybuss kl 23:45 og vel hjemme inn døren kl 00:45.

2 kommentarer:

  1. Takk for en interessant turrapport, som jeg ikke har visst om før i 2020, mange år etterpå. Vekslende vær ser jeg, og fæle fjellsider - visste ikke at turen var så tøff! Men også velfortjent godvær og pudder.
    Oddvin Alfarnes

    SvarSlett
    Svar
    1. Vi hadde utfordrende eventyr i 2010 sammen med Kjetil. Greit vi var en turerfaren og tilpassingsdyktig gjeng. Det ble en del endringer av opplegget underveis. Da vi hadde hele den superpopulære Monte Rosahytten for oss selv skjønte vi at rett som det er klarer vi turer som andre bare hadde gitt opp. Hilsen Bjørn

      Slett